Hylleblomstsaft – oppdatering.

Så har det gått tre uker siden jeg blogget om hylleblomstsaft – og første gang jeg laget det på rosa svarthyllblomster. Slik ble den ferdige konsentrerte saften:

Jeg er kjempefornøyd med resultatet. Jeg laget dobbel oppskrift, med 4 liter vann, og endte opp med 5 og en halv liter saft. Fem av dem gikk rett i fryseren, men den halve literen har drakk vi opp! Den kan blandes ut omtrent som vanlig saft, og fargen på ferdig utblandet saft avhenger selvsagt av hvor svak eller sterk man blander den. Min kjære liker den litt mer konsentrert enn meg, men jeg blandet den godt ut og da ble den slik:

Fjorden i bakgrunnen er Lysefjorden, inn mot og forbi Preikestolen (som er “vridd” litt vekk fra fjorden og ikke synlig fra stua vår).
Vel, det ble altså fem liter rød hylleblomstsaft på frysen. De røde blomstene la jeg ned igjen et døgn i to bøtter med vanlig hylleblomstsaft (av hvite blomster), så fikk vi trukket ut enda litt mer av fargen. De neste ti literne ble ganske mye lysere i fargen, men ikke så lyse som vanlig saft.
Og man skulle trodd det var nok, men jammen rakk vi en omgang med helt vanlige hvite blomster før det var for seint, og dermed har vi cirka 20 litersflasker på frysen. – De holder helt fint noen uker når vi tar dem opp, så når vinteren kommer skal vi nyte duften og smaken av midtsommer!
Knut Olav

Hylleblomstsaft

I fjor var første året vi laga hylleblomstsaft – og det ga mersmak, bokstavlig talt!
Det er blomstene til svarthyllen vi lager saft av, og den blomstrer midtsommers, i slutten av juni eller begynnelsen i av juli. I fjor lagde jeg hylleblomstsaft et par dager før St.Hans, i år ikke før halvannen uke ut i juli.

Slik ser blomstene ut. Svarthyllen er en stor busk/lite tre, og det er de nylig utsprungne blomsterskjermene vi plukker.

Det er mange oppskrifter på nettet, men de fleste “koker ned” til omtrent dette:
- 50 blomsterkjermer
- 2 liter vann
- 2 kg sukker
- 25 gram sitronsyre
- 3 sitroner skåret i skiver
Kok opp vann, rør i sukker, sitronsyre og sitroner – og legg i svarthyllblomstene. Stapp blomstene godt nedi, nyt duften, – og la det hele stå cirka tre dager kjølig for å “godgjøre seg”. Sil saften, tapp i flasker, – verre var det ikke! Saften er holdbar noen uker, men vi fryser en god del litersflasker (plast), så vi kan nyte smaken av midtsommer på ruskete høst- og vinterkvelder.

 
Omtrent slik ser det ut i gryta etter at den er tatt av varmen. Det gjør ikke noe at noen av blomstene blir brune og misfargede.

Samtlige bilder ovenfor er fra i fjor. I år fikk jeg plukka en god bærepose med blomster fra en rødbladet svarthyll, og dermed var det klart for et nytt eksperiment: Rød hylleblomstsaft med lime.

Slik ser blomstene ut!

Og bare for ordens skyld, dette er ikke snakk om betalt produktplassering, selv om både sukker, sitronsyre og plastikkposen nok godt kan identifiseres! ;-)

Jeg har altså byttet ut sitron med lime, hvite blomster med rosa – og i tillegg har jeg redusert sukkermengden noe. (Har redusert til drøyt halvparten, kanskje to tredjedeler, det ble litt på slump…) Jeg lover å redigere blogginnlegget eller kommentere det i kommentarfeltet hvis det viser seg at det var veldig dumt…

Og slik så det ut noen minutter senere, – jeg synes det allerede ser ganske lovende ut! :-)

Knut Olav 

Iris sibirica

Sibiriris – en av de mest trofaste staudene vi har i hagen. Jeg har skrevet på bloggene mine om den før – og jeg kommer til å gjøre det igjen. Det er en ordentlig trivelig plante!
De fleste kjenner den vanlige blå typen som er avbildet her, men den kommer i mange ulike farger, fra hvit og lys gul til ganske mørk blå.

Her er det to ulike sorter, den ene mellomblå og den andre mørkere blå. Fine hver for seg – og fine sammen!

Denne heter, såvidt jeg kan huske, ‘Butter and Sugar’. Blir fine, store tuer av den også!

Nok et bilde av ei helt “vanlig” tue med sibiriris. I løpet av tre-fire år blir tuene så store at man godt kan spa dem opp og dele dem i alt fra tre-fire til femten-tyve mindre tuer. Et par ganger har jeg fylt opp ei trillebår og trilla rundt på leiting etter en plass å plante ut. Resultatet er at det står tuer med sibiriris både ved brønnen, langs steingjerdet og ellers der jeg har funnet plass!

Men av og til skjer det noe uventa: Midt blant alle de andre tuene med sibiriris fant jeg denne, hvor nesten hele de nedre kronbladene var “spettete”. Første gangen jeg har sett denne fargevarianten i hagen vår, så jeg regner med det er en kryssing av de andre sortene.
Nok en påminnelsen om ikke å luke altfor nøye, og la planter gro opp og vise hvem de er før man spar dem vekk. – Jeg hadde tenkt å dele planten og holde litt kontrollen med den – men ei uke seinere da alt var avblomstra – var det vanskelig å huske hvem som var hvem av alle tuene i bedet! - Så får jeg heller vente til neste år med å finne igjen akkurat denne tua!
Bildene i denne bloggposten er tatt henholdsvis 24. og 28. juni 2015.